Skrogformen var en videreutvikliing av den tradisjonelle Hvalerbåten, som også sto modell for Archers mange losskøyter. Men redningsskøyta fikk i tillegg dobbelt skrog, jernkjøl og ballast. Den skulle tåle absolutt alt av vær og sjø. Med gaffelrigg og to master ble det også en letthåndterlig og meget manøvrerbar båt a seile.

RS 1 ble prototypen på det som skulle bygges av redningsskøyter i tretti år framover, så overbevisende viste skøyta seg å være alt i sin første sesong. Særlig etter den særdeles vellykte redningsdåden i Hamningberg, en eventyrlig bragd som betydde et gjennombrudd for redningssaken her i landet.

Etter a ha fulgt med fiskerflaten på Lofotfisket våren 1894, seilte "Colin Archer" sammen med finnmarksflåten til sin første faste redningsstasjon, Vardø. Dagen etter - søndag 20. mai - raste det en orkanaktig storm med snøføyke fra nordøst. Den truet med a blåse hele fiskerflaten i Hamningberg på land, og det ble telegrafert til Vardø etter hjelp. Med sin dyktige fører Nicolai M. Anthonisen fra Nevlunghamn ved roret, gikk den lille seilskøyta ut der dampskip måtte snu, og med utrolig dyktighet reddet de 36 personer fra den visse død med sin "hvite stormfugl".

RS 1 "Colin Archer" utførte flere bragder i Redningsselskapets tjeneste, hvor den ble i 40 år - for det meste stasjonert på fiskevær i Lofoten og i Finnmark. Da hun "gikk av" som redningsskøyte i 1933, hadde hun reddet 67 båter fra havari og 237 mann fra den visse død, og assistert 1.522 båter med ca. 4.500 mann om bord.

Det var en "Colin Archer" i heller skrøpelig forfatning som 1961 ble sporet opp av Redningsselskapets general- sekretær Olaf Bjørnstad, men han bestemte seg likevel for a bringe den historiske skøyta tilbake til Norge. Fru Crownshield forlangte tusen dollar for båten, og Oslo Kjøpmannsforening stilte nok en gang med kjøpesummen. RS 1 fikk gratis frakt pa dekket av Wilh. Wilhelmsens "Tasco", og "Colin Archer" ble "sjøsatt" på ny i Oslo 30. desember 1961. Den ble omgående satt på land på Lindøya for de nødvendigste reparasjoner.

I hus?
Nå fulgte mange år med strid om hvem som skulle ha ansvaret for skøyta - Redningsselskapet eller Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy, eller kanskje sjøfartsmuseet i Larvik? Det syntes a herske enighet om at redningsskøyta helst burde bevares for ettertiden innendørs, men ingen hadde penger til a bygge et egnet hus.

I mellomtida ble "Colin Archer" brukt en del som representasjonsfartøy for selskapet, men til tross for enkelte småreparasjoner, var hun stadig i dårlig stand. Vedlikeholdet av båten ble et par sommere overlatt til to sjøspeidertropper. Men i 1972 ble hun endelig overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum, som fremdeles eier henne.

Året etter tok direktøren for museet kontakt med den nystartete Seilskøyteklubben Colin Archer, som er gått inn på en langsiktig kontrakt om vedlikehold og bruksrett. Knut von Trepka overtok det daglig ansvaret for "Colin", og har nedlagt et stort arbeid for å kunne seile henne som et levende kysthistorisk museum.

I 1977 fikk man takket være midler bl.a. fra Norsk Kulturråd mulighet til å foreta en omfattende og helt nødvendig reparasjon, der bl.a. hele bordkledningen og dekket ble skiftet ut hos en båtbygger i Hardanger.

I jubileumsåret 1993, ble skøyta restaurert innvendig med midler fra Kværner, før hun vant seilasen Cutty Sark Tall Ship's Race "overall", og erobret samtidig det berømte vandretrofeet for beste skip og besetning. Samme år ble dekket påført XtreemCoat®, delvis sponset Galeas Trading AS.

Avtalen mellom Sjøfartsmuseet og Seilskøyteklubben er senere fornyet.
For museet betyr det at skøyta blir restaurert og bevart som et seilende museumsfartøy uten at de har utgifter, ansvar eller daglig tilsyn. Med en seilende skøyte bevares ikke bare båten for etterslekten, men også kunnskapen om hvordan hun skal handteres.

Vedlikehold
Vedlikehold er et særdeles krevende arbeid for ei skute som Colin Archer. Alt skal bevares så originalt som mulig, mens mannskapet er redusert til èn person! Det er videre av stor betydning at det repiterende vedlikehold ikke reduserer enhetene for hver gang vedlikehold utføres. Korrosjonsbehandling og sliping fjerner en del av det bevaringsverdige for hver gang de utføres. Deler må derfor erstattes med nye(!) etter en tid - det gamle er borte.
Moderne hjelpemidler som XtreemCoat® sørger for at intervallene mellom hvert vedlikehold blir lange, båten holdes tett og arbeidsmengden blir håndterbar og delene forblir de samme.

Per i dag 1999, er hele dekket, hytter, dekkskister, stormasten og klyverbom behandlet med XtreemCoat®. Rekker og øvrige rundholt gjenstår. Stormasten er et lysende eksempel på hvordan moderne overflatebehandling forlenger levetiden på en tremast. Det indre miljø i masten er helt idèell for å unngå råte og skader innenfra. Overflaten fungerer helt perfekt sammen med det tradisjonsrike lærbeslåtte tre i gaffelen og smøring med sauefett(!) - og ingen slitasje fra gaffelen selv under seiling i storm.